Share this:

Dette er en historie som bare MÅ fortelles, uansett hvilket lys det stiller meg i. Dette er historien om en “Practical joke” som ikke gikk helt som den skulle.

Det hele startet for nøyaktig ett år siden (januar 2010) og har som utgangspunkt at jeg skulle lure en venninne av meg – la oss kalle henne “Anna”. Grunnen til at hun skulle lures trill rundt, var fordi hun har en særdeles sær tilnærming til ukeblader og folk som leser ukeblader. Kort fortalt – hun liker dem ikke, hverken bladene eller folka som leser dem. Dette er en generalisering som jeg synes er litt i overkant. Og da jeg leser ukeblader selv (i definisjonen ukeblader ligger alt fra Allers til Henne, via Vi Menn og Se&Hør) mener jeg at man ikke kan skjære alle over en kam – da jeg faktisk ikke er uintelligent. Noe hun mener ukebladlesere er. Uintelligente.

Vel. Jeg fant ut at jeg skulle gjennomføre en “practical joke” på henne, så jeg ringte Bladkongen (som formidler abonnement) og bestilte et 6-ukers abonnenement på Allers til henne. Anonymt.

Og jeg lo MYE. Inni meg – og sammen med mannen min. Etterhvert fikk vi rapporter fra “Annas” mann – la oss kalle ham “Tore”. (Han visste ikke at jeg stod bak) Det var rapporter om at hun var forbannet, ville ikke ta i bladet, ringte kundeservice i Allers og kjefta dem opp, spekulerte i hvor de hadde fått tak i adressen hennes, raste over dette til sine kolleger, forsøkte å stoppe abbonnementet – ja rett og slett – hun var eitrenes forbanna. Og jeg satt hjemme og lo. Og lo og lo og lo. At noen kunne hisse seg opp over et ukeblad – ja det var rasende festlig.

4. mars fikk jeg denne tekstmeldingen fra “Anna”:

Er det du som har meld meg som abonnent hos Allers?

Hvorpå jeg svarte:

Jupp – håper du har hatt gode leseropplevelser, samla på oppskrifter og strikka ragglue. Må tro jeg & Fredrik har fnisa mye i skjegget! Tar du det med et smil?

“Anna” skrev:

Så klart. Fy dere er drøye!

Og etter dette ble jeg jo selvsagt lovet en vond og smertefull hevn.

Det skal sies at “Anna” har hatt selvironi på dette og at hun taklet spøken godt. Hun har til og med fortalt det rundt til flere av sine venner som igjen har ledd sammen med henne. Så alt i alt er dette en historie vi forteller med liv og lyst begge to.

Men så…

Jeg har jo gått og ventet på hevn i lang, lang tid. Ikke at man blir paranoid – men innimellom så blir man jo litt skeptisk.

Så da jeg like før jul fikk en hentelappe på posten – fra Tyskland, så tenkte jeg – hmmm – hva er dette. Stakk ned og hentet den, åpnet pakken og hva var dette? Jo – en emballasje som tilsa at inni her finner du en slik muskelstimulator som du kan ha på deg når du sitter i sofaen og ser på TV. Som skal “trene for deg”. Og da skjønte jeg jo straks at dette var “Annas” påfunn. Hun har fungert som min personlige trener i perioder, men jeg har en tendens til å ikke være like lysten på fysisk fostring som henne – så jeg tenkte – AHA – dette er hennes hevn.

Jeg lekte litt med tanken på å ringe og avsløre henne – men så tenkte jeg – næhæhæi – jeg skal lure henne og “Tore” IGJEN. Så jeg pakket inn “muskelstimulatoren” i en NAN Melkeerstatniningeske (jeg har baby som drikker erstatning) og videre med julepapir. Så fikk jeg min mann til å skrive følgende på pakkelappen (merk: dette var 19. desember)

Kjære Tore & Anna. God jul. Hilsen oss i Jordbærtunet. ps: gaven må stå kaldt frem til julaften.

De bor i “Jordbærtunet” så jeg tenkte dette ville forvirre dem ekstra. Samt at når de åpnet “muskelstimulatoren” på julaften – etter å ha tatt den ut fra kjøleskapet – så ville de føle seg rundlurt. Av meg. Igjen. Jeg var så full av min egen fortreffelighet at jeg svevde på skyer. Delte historien med folka rundt meg – og lo og lo og lo og lo. Igjen.

Etter jul var det stille fra “Tore og Anna”. Og jeg forsøkte å få temaet på bane – uten hell. Hmm…

Så – i dag – onsdag 2. februar. “Tore & Anna” har vært på besøk. Og jeg MÅTTE bare nevne for å få bekreftet hvor innmari lurt de følte seg.

Det var da det hele snudde seg.

For det viste seg nemlig. At den pakken, som kom på postkontoret – med emballasje som tilsa at det var en muskelstimulator – var de to megaboksene med Nivea-krem jeg bestilte på E-bay i oktober. Som jeg hadde glemt. Og disse produktene kommer jo ofte fra privatpersoner – som da altså hadde pakket dem inn i en gammel emballasjeeske – som tilsa at det var en muskelstimulator.

Trenger jeg si mer?

Jeg lurte meg selv – på en utrolig utspekulert måte. Jeg ler. og ler. og ler. og ler.

Alle ler. Av meg. Med meg.