For nøyaktig to år siden så søkte jeg på Reisen Tilbake – det første året Norad arrangerte det. Jeg kom igjennom nåløyet som en av fem kandidater og var med via en avstemmingskonkurranse i Adresseavisa i Trondheim – og vant. Jeg vant fordi jeg mobiliserte alt jeg hadde av nettverk på sms, twitter og facebook. Og jeg vant fordi det var så mange snille mennesker som stemte på meg.

Jeg var også med i Oslo på selve oppkjøringen og infomøtet. Jeg møtte Petter Myhren, som var mitt reisefølge sammen med de andre kandidatene. Det var spennende.

Så viste det seg at jeg var i ”lykkelige omstendigheter” – altså gravid, og måtte derfor gi bort plassen min til Maria Lindberg. Det var derfor ikke forsvarlig å reise til Etiopia mtp vaksinasjonen. Det var både fint og trist på en gang. Det var en veldig tung avgjørelse, samtidig som det var særdeles flott å bli gravid.

Jeg husker jeg sa til meg selv: denne sjansen får du aldri igjen.

Men nå – nå kommer det en mulighet til å reise til Zambia sammen med Leif Sauvik. Og jeg må bare gripe den.

Det ble lagt ut en “åpen plass” – jeg søkte, og nå er jeg altså en av fem kandidater som er kvalifisert til denne plassen. Det føles ganske fantastisk da jeg vet at det er over 1000 søkere. En del av meg tenker – får jeg virkelig alle de som stemte på meg i 2009 til å stemme på meg to år etter? Jeg husker jo at jeg måtte forklare “hvorfor” jeg ikke dro til Afrika den høsten. Og fikk ofte svaret “også jeg som stemte sånn på deg”. Så jeg er ganske ydmyk i forhold til akkurat det.

Men jeg håper jo – at de som stemte på meg da – stemmer på meg nå, som den eneste kandidaten fra Trondheim som er med i denne runden av Reisen Tilbake.

Under kan du lese den søknaden jeg la inn i 2009 – nå er jeg to år eldre og i tillegg til en sønn så har jeg en datter på 15 mndr. Det føles ganske så godt!

(Har forøvrig ikke vært så aktiv på bloggen de siste årene da mitt firma, Engasjert Byrå, og mine barn tar mesteparten av tiden.)

Søknaden min fra oktober 2009 er fremdeles aktuell. Det er nytt land, Zambia – ikke Etiopia – men fremdeles Afrika. Behovet for perspektiv er like sterkt, samtidig som jeg kjenner på at jeg har det så altfor, altfor godt.

Oktober 2009 skrev jeg følgende:

Jeg er en særdeles engasjert ung kvinne som har veldig lyst til å utvide min kunnskap om norsk bistand og ser at denne opplevelsen – Reisen Tilbake – vil være noe som vil prege meg som person. Og det har jeg veldig godt av. Jeg våkner opp hver morgen og har et meget bekvemt liv. Samtidig erkjenner jeg at jeg har behov for perspektiv og ønsker å kanalisere noe av engasjementet mitt inn i prosjekter som har mer samfunnsnytte. Jeg er utdannet som siviløkonom, og føler at mye av mitt engasjement i det daglige går på å “generere salg og kommersialisere prosesser”. Ofte føler jeg at alt jeg jobber med er overfladisk og ikke gir mening utover mat på bordet og bensin på bilen. Hvis jeg hadde fått muligheten til å få reise sammen med Petter Myhren til Etiopia vil jeg benytte anledningen til å sette meg inn i landets historie – både kulturelt og politisk – men også bistandshistorien. Slik at jeg tydelig kan kommunisere de følelser og tanker jeg har rundt de opplevelser jeg vil ha. Hva har faktisk skjedd her. Det er jo også et poeng at jeg, fra barndommen, tydelig husker at “barna i Afrika” sultet (noe mine foreldre fokuserte mye på) og all oppstussen rundt BandAid/LiveAid. – Noe vi trodde bare var en poplåt – men som viste seg å være så mye, mye mer. Det er umulig å si hva slags effekt en slik reise vil ha på meg som menneske – men jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at det vil gi meg lyst og ønske om å formidle følelser, erkjennelser og opplevelser til andre. Av person er jeg nemlig veldig opptatt av formidling og er veldig verbal. Jeg kommuniserer via alle mulige kanaler. Jeg liker best å fortelle og formidle saker og tema jeg er kompetent på – som ofte blir fag. Men også tanker/erfaringer jeg gjør meg om ulike temaer. For å illustrere dette kan jeg informere om at jeg er meget aktiv på twitter som @Marianne__D og at jeg har en aktiv blogg på Web: http://www.fortunanytt.wordpress.com I tilegg så er jeg selvsagt aktiv på Facebook – som også er et fora der vi ser at engasjement og interesse driver nettsamfunnet. På Facebook er det veldig enkelt å mobilisere engasjement rundt spesifikke emner/teamer. Jeg er tøff og jeg er raus – jeg er kommunikativ og jeg er engasjert. Jeg ser muligheter, der andre ser utfordringer – og jeg er liker å dele og formidle informasjon. Jeg kan ikke mye om bistand – heller ikke mye om Etiopia – men det er vel heller ikke noe av kriteriene for å være med? Det betyr vel kanskje at jeg representerer en stor gruppe mennesker? Håper dere vurderer meg som Petters reisefølge. En berikende opplevelse for meg – som jeg vil formidle så godt jeg evner!

Hvis du leser denne bloggposten så er det kanskje fordi du har en hyttetomt eller en okei hytte til salgs?

Jeg, Fredrik, Mathias og Karoline fra Trondheim, drømmer om å finne et sted der vi kan fiske, leke og løpe rundt på svabergene.

Vi ønsker med andre ord et egnet feriested langs kysten i Sør-Trøndelag. Øverst på listen står Hitra og Frøya – og det finnes også nydelige plasser på Fosen.

Hva er vi ute etter? Jo – enten en tomt som ligger flott til med utsikt til sjøen – eller en eksisterende hytte, som gjerne fordrer litt jobb.

Sitter du kanskje med noe som kan passe denne beskrivelsen – hytte – tomt – Hitra – Frøya – Fosen?

Ring meg på 95 07 08 45 eller send meg en e-post på marsjen@yahoo.com.

Hilsen Marianne & Familien

Dette er en historie som bare MÅ fortelles, uansett hvilket lys det stiller meg i. Dette er historien om en “Practical joke” som ikke gikk helt som den skulle.

Det hele startet for nøyaktig ett år siden (januar 2010) og har som utgangspunkt at jeg skulle lure en venninne av meg – la oss kalle henne “Anna”. Grunnen til at hun skulle lures trill rundt, var fordi hun har en særdeles sær tilnærming til ukeblader og folk som leser ukeblader. Kort fortalt – hun liker dem ikke, hverken bladene eller folka som leser dem. Dette er en generalisering som jeg synes er litt i overkant. Og da jeg leser ukeblader selv (i definisjonen ukeblader ligger alt fra Allers til Henne, via Vi Menn og Se&Hør) mener jeg at man ikke kan skjære alle over en kam – da jeg faktisk ikke er uintelligent. Noe hun mener ukebladlesere er. Uintelligente.

Vel. Jeg fant ut at jeg skulle gjennomføre en “practical joke” på henne, så jeg ringte Bladkongen (som formidler abonnement) og bestilte et 6-ukers abonnenement på Allers til henne. Anonymt.

Og jeg lo MYE. Inni meg – og sammen med mannen min. Etterhvert fikk vi rapporter fra “Annas” mann – la oss kalle ham “Tore”. (Han visste ikke at jeg stod bak) Det var rapporter om at hun var forbannet, ville ikke ta i bladet, ringte kundeservice i Allers og kjefta dem opp, spekulerte i hvor de hadde fått tak i adressen hennes, raste over dette til sine kolleger, forsøkte å stoppe abbonnementet – ja rett og slett – hun var eitrenes forbanna. Og jeg satt hjemme og lo. Og lo og lo og lo. At noen kunne hisse seg opp over et ukeblad – ja det var rasende festlig.

4. mars fikk jeg denne tekstmeldingen fra “Anna”:

Er det du som har meld meg som abonnent hos Allers?

Hvorpå jeg svarte:

Jupp – håper du har hatt gode leseropplevelser, samla på oppskrifter og strikka ragglue. Må tro jeg & Fredrik har fnisa mye i skjegget! Tar du det med et smil?

“Anna” skrev:

Så klart. Fy dere er drøye!

Og etter dette ble jeg jo selvsagt lovet en vond og smertefull hevn.

Det skal sies at “Anna” har hatt selvironi på dette og at hun taklet spøken godt. Hun har til og med fortalt det rundt til flere av sine venner som igjen har ledd sammen med henne. Så alt i alt er dette en historie vi forteller med liv og lyst begge to.

Men så…

Jeg har jo gått og ventet på hevn i lang, lang tid. Ikke at man blir paranoid – men innimellom så blir man jo litt skeptisk.

Så da jeg like før jul fikk en hentelappe på posten – fra Tyskland, så tenkte jeg – hmmm – hva er dette. Stakk ned og hentet den, åpnet pakken og hva var dette? Jo – en emballasje som tilsa at inni her finner du en slik muskelstimulator som du kan ha på deg når du sitter i sofaen og ser på TV. Som skal “trene for deg”. Og da skjønte jeg jo straks at dette var “Annas” påfunn. Hun har fungert som min personlige trener i perioder, men jeg har en tendens til å ikke være like lysten på fysisk fostring som henne – så jeg tenkte – AHA – dette er hennes hevn.

Jeg lekte litt med tanken på å ringe og avsløre henne – men så tenkte jeg – næhæhæi – jeg skal lure henne og “Tore” IGJEN. Så jeg pakket inn “muskelstimulatoren” i en NAN Melkeerstatniningeske (jeg har baby som drikker erstatning) og videre med julepapir. Så fikk jeg min mann til å skrive følgende på pakkelappen (merk: dette var 19. desember)

Kjære Tore & Anna. God jul. Hilsen oss i Jordbærtunet. ps: gaven må stå kaldt frem til julaften.

De bor i “Jordbærtunet” så jeg tenkte dette ville forvirre dem ekstra. Samt at når de åpnet “muskelstimulatoren” på julaften – etter å ha tatt den ut fra kjøleskapet – så ville de føle seg rundlurt. Av meg. Igjen. Jeg var så full av min egen fortreffelighet at jeg svevde på skyer. Delte historien med folka rundt meg – og lo og lo og lo og lo. Igjen.

Etter jul var det stille fra “Tore og Anna”. Og jeg forsøkte å få temaet på bane – uten hell. Hmm…

Så – i dag – onsdag 2. februar. “Tore & Anna” har vært på besøk. Og jeg MÅTTE bare nevne for å få bekreftet hvor innmari lurt de følte seg.

Det var da det hele snudde seg.

For det viste seg nemlig. At den pakken, som kom på postkontoret – med emballasje som tilsa at det var en muskelstimulator – var de to megaboksene med Nivea-krem jeg bestilte på E-bay i oktober. Som jeg hadde glemt. Og disse produktene kommer jo ofte fra privatpersoner – som da altså hadde pakket dem inn i en gammel emballasjeeske – som tilsa at det var en muskelstimulator.

Trenger jeg si mer?

Jeg lurte meg selv – på en utrolig utspekulert måte. Jeg ler. og ler. og ler. og ler.

Alle ler. Av meg. Med meg.

I mange år har jeg og mine kolleger i Engasjert Byrå arbeidet med kommunikasjon for KBS Kjøpesenter i Trondheim. Intern, såvel som ekstern kommunikasjon. KBS kjøpesenter er et familiesenter som setter familie og barn i fokus.

KBS Kjøpesenter ble etablert i 1993, men det hadde da allerede i 20 år være drevet handelsvirksomhet på området.
KBS Leangen Stormarked etablerte i 1973 landets, på det tidspunkt, største dagligvareforretning, i de samme lokalene som Ica Supermarked driver fra i dag. I 1985 kjøpte KBS naboeiendommen, som hadde huset bilforretningen Autoparks virksomhet. Disse to husene ble i 1993 bygd sammen til KBS Kjøpesenter. Navnet kommer fra de tre grunnlegerne: Kjerringvåg (K), Bringedal (B) og Sjømo (S).

Som kunde har KBS vært veldig interessant og utviklende. Morsomt å jobbe med så mange ulike mennesker og butikker. Kjøpesenteret er også kjent for å ha et meget godt miljø – folk trives på jobben og med hverandre.

9. oktober 2010 ble KBS kjøpesenter lagt ned.

Som en verdig avslutning ble det laget en aldri så liten morsom amatør musikkvideo. Der de ansatte hyller KBS og tiden de har hatt der sammen – samtidig som de ser framover mot det som skal skje.

For i 2012 – så kommer et nytt og omfattende senter som vil inneholde over 100 butikker, 100 leiligheter og et eget helse- & velværesenter. Trondheims største kjøpesenter blir altså å finne på Leangen.

Vi gleder oss!

I dag ble PramPack solgt til det anerkjente Norske selskapet Stokke. Som avtroppende styremedlem i PramPack må jeg si gratulere til Anne, Audun og Anders.

Historien om PramPack er som følger:

I 2001 dro Anne på en tre måneder lang jordomreise sammen med sin mann og deres syv måneder gamle sønn, Oskar. Allerede på den første flyturen ble barnevognen deres ødelagt, og de bestemte seg derfor for å  kjøpe en beskyttende emballasje som kunne brukes på resten av turen. Til deres store overraskelse var dette umulig å oppdrive. Vognen ble ødelagt på flere flyturer og måtte til slutt kasseres. Planlagte utflukter og spennende destinasjoner måtte dermed kanselleres. Det eneste rådet andre foreldre hadde, var å utsette spennende reiser til barna var store nok til å  klare seg uten vogn. Anne følte at dette var feil, og satte seg som mål å utvikle et produkt som ville gjøre reising enklere og mer bekymringsfritt for småbarnsforeldre.

Den unike korskonstruksjonen som er patentert og designbeskyttet, ble først testet ut av Anne med sammenstiftede IKEA-poser i 2005. Seks prototyper og fire år senere har PramPack blitt testet og godkjent av flere flyselskaper.

På rekordfart ble PramPack etablert på det skandinaviske markedet og siden har interessen fra resten av verden vært enorm.

Fantastisk godt produkt!

I sommer ble det innledet samtaler om et mulig samarbeid med Stokke as, en av bransjens mest respekterte aktører. Og det er med stor glede at Anne, Anders og Audun kan konstatere at Stokke AS overtar selskapet og vil implementere PramPack i sitt globale distribusjonsnettverk med over 5000 forhandlere over hele verden.

Alt har gått veldig fort siden oppstart, og ingen av dem hadde drømt om at PramPack skulle bli omfavnet av en aktør som Stokke AS etter så kort tid. De sier at det føles utrolig spennende å overføre drømmene og planene for PramPack til en ny organisasjon, men det er for dem helt riktig at det er nettopp Stokke AS som skal ta produktet deres ut i verden. Vi er alle sikre på at PramPack vil bli en internasjonal suksess.

Det føles fantastisk at Anne har nådd dette punktet som gründer. Og sammen med Anders og Audun har hun vist at det er et genialt produkt og heltemodig innsats som skal til for å gjøre suksess. De tre er helt unike på hver sin måte:

Anders og Audun hoppende bak Anne!

Anne: tøff, sulten, interessert, ydmyk, konstruktiv og samfunnsengasjert.

Audun:  velformulert, engasjert, energisk, ydmyk, kompetent, smilende, utholdende og har et sykt vinnende vesen.

Anders: hardtarbeidende, kreativ, engasjert, ydmyk, kvalitetsbevisst, positiv og utholdende.

Med disse egenskapene og sammen med et arbeidende styre (meg selv og Bjørn Brun-Hansen) og en meget kompetent styreformann i Erik Hernes, så har nå PramPack blitt en sann suksess. Og det er moro! For alle.

Det er selvsagt trist at styrevervet blir avviklet – men det kommer da alltids nye styreverv. Og man sitter igjen en erfaring rikere – et trøndersk gründereventyr som ikke er høyteknologisk! Jippi!

Hei – jeg heter Marianne og jeg liker Robbie Williams!

Det er ikke til å stikke under en stol at jeg har en greie for Robbie Williams. Men jeg har likt ham siden 1996, og det er da noe. Jeg har fulgt ham hele veien, har vært på to store konserter (Parken & Valle Hovin), samt en intimkonsert i Oslo (Marienlyst) med 100 deltagere.  Robbie har en egen evne til å overraske – og han er en entertainer med en stor porsjon selvironi. Han leverte varene da han spilte inn “swing when you’re winning” og han greier stadig å fornye seg.

Sammen med sin gamle Take That kompis Gary Barlow lanserer de nå låten “shame”. Interessant tekst – og en vittig video… se selv!

For to års siden så var jeg og min mann på bryllupsreise på den franske rivieran. Uten barn, selvsagt. Vi hadde en utrolig flott ferie, men det hele toppet seg da vi bodde på et usselt hotel i Cap D’Ail. Man skulle tro at det ikke fantes dårlige hotel på det stedet – men vi fant det. Cap D’Ail er så flott at vi lot ikke hotellet ødelegge opplevelsen.

En ettermiddag ble vi, helt tilfeldig, invitert på en innvielsesfest av et nytt hotel i Cap D’Ail – nemlig Hotel De Monaco. Et fantastisk flott hotel, som drives av den svenske jenta Daniela Gabrielsson. Det var litt av en oppsving å gå fra vårt lugubre hotel – til luksusfest på Hotel De Monaco. (Cap D’Ail ligger på grensen til Monaco). Da vi kom, skjønte vi at vi var “underdressed” – men hva gjør vel det? Det første som møtte oss da vi kom inn var en utrolig lekker isskulptur. Den var enkel – et høyt rektangel – men full av friske blomster inne i isen. Den sto opplyst og var et ekte kunstverk.

Jeg husker jeg ble ekstremt imponert av dette. Da vi kom opp på patioet ble vi overveldet av menneskene. Modeller fra Paris, DJ fra Moskva og fine plastiske fruer fra Monaco. Og selvsagt – mange kjekke menn. (Kremt – vi var på bryllupsreise). Det flommet over av snitter og champagne – alt var selvsagt gratis. Og det var nesten som å være i en film.

Vi snakket med mange ulike mennesker – alle like hyggelige og interesserte. Nordmenn er eksotisk – og det hjalp at vertinnen var svensk. Underveis ble jeg stående og snakke med Mario – en ung mann fra Togo som snakket godt nok engelsk og flytende fransk. Han fortalte meg at han var isskulptør.

Hæ? En isskulptør fra Togo?

Ja, jeg hørte riktig. Han hadde flyttet fra Togo til Monaco og startet med is. Og med tiden så har han etablert seg som en av de beste isskulptørene i verden.Og det var selvsagt han som hadde laget kunsverket jeg tidligere hadde beundret. Han fortalte meg om jobben sin – og hvordan det er å forholde seg til å bruke så utrolig mye tid på kunstverk som forsvinner. Det er unikt. Han reiser hele verden rundt med isredskapene sine – i august er han i Stockholm.

Han jobber også i sand...

Vi ble brisne på champagne og gode venner utover kvelden. Det endte opp med at vi utvekslet telefonnummer. Festen fortsatte ut i de sene nattetimer.

6 måneder senere fikk jeg et anrop på telefonen min. Det var Mario – som lurte på om invitasjonen til Norge og Trondheim stod ved like?

Selvsagt!

I desember 2008 kom Mario på besøk til oss i Trondheim sammen med hans franske kompis Sebastian. Mario er en meget, meget generøs mann. Jeg kunne ha fortalt masse om deres besøk her i byen (det var rekordmye snø – til deres begeistring) – men da ville blogginnlegget ha blitt så uendelig mye lengre. Men jeg må få fortelle at de hadde med seg to kofferter – begge fulle av gaver til oss. Alt fra leker til vår sønn, til gåselever, olivenoljer og god, fransk rød vin.

Etter dette så har vi holdt kontakten – og vi har blitt invitert til Togo. Mulig vi benytter oss av det, når barna blir større. En ting er sikkert – Isskulptøren Mario er blitt en sann venn – og jeg er stolt over å kjenne ham. Han er unik!

Ja, nå har jeg altså gått inn i den siste delen av inkubasjonen – de siste tre ukene før tentativt avtalt dato for nedkomst. NEI – dette er ikke en svangerskaps/permisjons/mamma-blogg – men heller et utløp for et kommunikasjonsbehov. Har ikke slått av Engasjert Byrå-knappen, men satt den på “mute” – og forsøker å fokusere på total avslapning. Og det innebærer selvsagt daytime television. I reklamepausen under Seinfeldt (alltid godt for kroppen å le av gamle episoder med de folka) så ble jeg introdusert for TV-shops The Ab Circle Pro.

Holy madeira!

Når man trodde det ikke gikk an å finne opp nye treningsapparater – ja, så kommer denne Ab Circle Pro som virkelig setter fart på kiloene og strammer opp magen noe helt usannsynlig. Den spreke dama, Jennifer Nicole Lee (fitness celebrity) som snakker om den har gått ned 26 kilo – og kommet seg ut av fatsuiten sin. For en imponerende dame og for en vidunderlig maskin!

“Skulle du ikke ønske at den store sirkelen ble en sexy V?”

Seeing is believing:

Gleder meg til nye oppdagelser i løpet av disse tre ukene – og de skal jeg dele med dere alle sammen – uansett om dere vil eller ikke!

Å bo i Trondheim og være gift med en østlending og ha mange venner på østlandet fører til en del prøvelser når sommeren kommer. Og prøvelsene blir stort sett bare større etterhvert som sommeren skrider frem. Hvorfor? Jo det skal jeg fortelle deg.

Trondheim ligger jo en del lengere nord en Oslo – og temperaturen er lavere og solen ikke så hyppig fremme. Så når østlendingene storkoser seg i 22 grader i starten av juni – så nyter vi skiftende skydekke og 12 grader her oppe i Trondheim. Og for oss som da altså har inngått livslange ekteskapelige avtaler med østlendinger så må vi forsvare og rettferdiggjøre valg av bosted igjennom hele sommeren. Og sommeren etter der. Og den påfølgende sommeren etter der. Osv.

Jeg har brukt mye tid på å understreke at vi har hatt flotte sommere her oppe også – men det blir litt tamt å gløtte tilbake til 1997, og den flotte mai-uka i 2008. Jeg understreker at jeg har vokst opp med å bade i 16-graders vann – som da ble opplevd som deilig varmt og jeg har satt enormt pris på de sommerdagene som vi fikk. Og misforstå meg riktig – vi har nydelige, varme sommerdager – men ikke like mange som man tilsynelatende har sørpå. Og at nytelsen er større når man får mindre, er et argument jeg har brukt uttallige ganger.

Men nå har jeg gitt opp!

Ikke gitt opp i den forstand at jeg ikke setter pris på den sommeren vi har, men jeg orker ikke argumentere for været lenger. Jeg har rett og slett innsett at man flytter/bor da ikke til Trondheim pga det fantastiske været? Man trives ikke så godt i Trondheim fordi det er så fantastiske strender og nydelig skjærgård?

Grunnen til at man flytter til – eller bor i Trondheim er fordi det bor så utrolig flotte, varme og fantastiske mennesker her – og fordi vi er omgitt av nydelig, tilgjengelig natur i form av fjord, fjell og fiskevann.

Og nå kunne jeg ha skrevet en lang lang post om alle mulighetene som finnes her oppe – men det er det en som er mye bedre på enn meg.

Og det er min kjære ektemann. Ingen jeg kjenner benytter seg så grovt av det denne regionen har å tilby som ham. Så når jeg tenker meg om – så tror jeg at jeg skal slutte å argumentere for/mot østland/sol/Trondheim – men bare gå ut på terassen og slå ut armen:

“derfor bor du i Trondheim.”  – Og jeg vet han vil forstå hva jeg mener.

Så denne sommeren skal jeg drite i været på østlandet – og heller nyte været i Trondheim – uansett!

Ørreten som gjør livet verdt å leve - i Trondheim!

.. den sure svie (ref. mitt forrige blogginnlegg). For Steve Jobs har ikke godt av verdensherredømme – derfor er det forfriskende å se denne “mockingen” her.

Som seg hør og bør.